俳句
Haiku
Etter form Alle OrdtakFire tegnUoversettelige ordHistoriene bak uttrykkeneHaiku · Etter tema TålmodighetUtholdenhetArbeidDisiplinBåndMotYdmykhetLæringLivFall og reisningNaturTid ·
- 107 物言えば唇寒し秋の風 Straks ordet er sagt, kalde er leppene — høstvind.
- 160 古池や蛙飛び込む水の音 Gammel dam — en frosk hopper uti, lyden av vann.
- 161 閑さや岩にしみ入る蝉の声 For en stillhet — sikadenes sang trenger inn i klippene.
- 162 五月雨をあつめて早し最上川 Junisregnet samler den, og stri renner Mogami.
- 163 やせ蛙負けるな一茶これにあり Magre frosk, gi deg ikke — Issa er her.
- 164 雀の子そこのけそこのけお馬が通る Småspurver, unna, unna! Hesten kommer forbi.
- 165 朝顔に釣瓶とられてもらい水 En vindeblomst har tatt brønnspannet mitt — jeg ber naboen om vann.
- 166 名月を取ってくれろと泣く子かな «Fang månen til meg!» gråter barnet.
- 167 春の海ひねもすのたりのたりかな Vårhav — hele dagen bølger det, bølger mykt.
- 168 菜の花や月は東に日は西に Rapsåker — månen i øst, solen i vest.
- 181 秋深き隣は何をする人ぞ Dyp høst — naboen min, hva gjør han, tro?
- 196 蝸牛そろそろ登れ富士の山 Lille snegl, klatre, ganske sakte, opp Fuji-fjellet.
- 209 夏草や兵どもが夢の跡 Sommergress — av krigernes drømmer, det er dette som er igjen.
- 210 旅に病んで夢は枯野をかけ廻る Syk på reisen — drømmene mine løper ennå over den visne heien.
- 211 名月や池をめぐりて夜もすがら Fullmåne — hele natten gikk jeg rundt dammen.
- 212 山路来て何やらゆかしすみれ草 Fjellsti — noe ubestemmelig rørende: en fiol.
- 213 荒海や佐渡によこたふ天河 Opprørt hav — utstrakt over Sado-øya, Melkeveien.
- 214 梅が香にのつと日の出る山路かな Plommeduft — og plutselig stiger solen over fjellstien.
- 215 行く春や鳥啼き魚の目は泪 Våren drar sin vei — fuglene skriker, det er tårer i fiskenes øyne.
- 216 枯朶に烏のとまりけり秋の暮 På den døde grenen har en kråke slått seg ned — høstkveld.
- 217 初しぐれ猿も小蓑をほしげ也 Første kalde regn — apen ser også ut til å ønske seg en liten stråkappe.
- 218 雲の峰幾つ崩れて月の山 Hvor mange skytopper har rast — og her er fjellet under månen.
- 219 この道や行く人なしに秋の暮 Denne veien — ingen andre går den. Høstkveld.
- 220 雪とけて村いっぱいの子どもかな Snøen har smeltet — landsbyen er full av barn.
- 221 めでたさも中位なりおらが春 En lykke ganske midt på treet, sannelig — mitt eget nyttår.
- 222 我と来て遊べや親のない雀 Kom og lek med meg, lille spurv uten foreldre.
- 223 やれ打つな蠅が手をすり足をする Ikke slå den! Fluen vrir hendene sine, vrir bena sine.
- 224 うまさうな雪がふうはりふはりかな Så god den ser ut, snøen som faller — fnuggete, myk.
- 225 五月雨や大河を前に家二軒 Juniregn — vendt mot den svulmende elven, to hus.
- 226 夏河を越すうれしさよ手に草履 For en glede å krysse sommerelven, sandalene i hånden!
- 227 朝顔や一輪深き淵の色 En vindeblomst — én eneste krone, blå som en dyp kulp.
- 228 不二ひとつうづみ残して若葉かな Det unge løvet har begravd alt — unntatt, alene, Fuji-fjellet.
- 229 釣鐘にとまりて眠る胡蝶かな På den store klokken, slått seg ned, sover en sommerfugl.
- 230 いくたびも雪の深さを尋ねけり Igjen og igjen spør jeg: snøen, hvor dyp er den nå?
- 231 鶏頭の十四五本もありぬべし Hanekammer — det må vel være fjorten eller femten av dem.
- 232 春や昔十五万石の城下かな Vår — fordum en stolt by ved borgens fot, hundre og femti tusen koku.
- 233 夏嵐机上の白紙飛び尽す Sommerstorm — alle de hvite arkene på pulten blåst vekk.
- 234 分け入っても分け入っても青い山 Hvor dypt jeg enn trenger inn, trenger inn igjen — blå fjell.